"Gradvis forskyver balansen mellom det informative og det emosjonelle i boka seg, utan at ho nokon gong vert melodramatisk (slik demensforteljingar ofte kan fortone seg i filmmediet, til dømes). Idet ein kritikar skal prøve å karakterisere kva som kjenneteiknar Kvammens strek, vil fort ord som «upolert» eller «ukunstla» dukke opp, men det viktige her er å erkjenne at dette litt røffe uttrykket har noko umiddelbart over seg, at det kommuniserer ganske direkte med lesaren. Dette forankrar også forteljingane i ein realistisk tradisjon, for målet her er ikkje narrative eller estetiske krumspring, eller ulike metafiksjonelle grep. (…) når dette går så bra som det gjer, er det fordi Kvammen ikkje er redd for å gå rett inn i det tunge emosjonelle farvatnet som bur i desse tre forteljingane, utan verken å bli sentimental med ein patos som ikkje tener formålet, eller å miste grepet om seriens informative dimensjon. Det er saktens ein balansegang mang ein forteljar kunne ha trådd feil i. At teikneserieskaparen både med Ungdomsskolen og Jobb (2020) har vist eit skarpt blikk for det kvardagslege, med alle sine meir eller mindre synlege lågmælte drama, hindrar ikkje dei bøkene frå å verke som dei har vakse ganske direkte ut frå forfattarens erfaringshorisont, filtrert gjennom alter egoet Aksel. Her er utgangspunktet eit anna. Research kan tilby forfattaren informasjon og autentisitet, men er ikkje nokon garanti for den empatiske impulsen som er ein føresetnad for å nå fram med forteljingar som dette. (…) Til slutt eit par ord om dette med målgruppe. At dette fungerer, får eg stadfesta når eg allierer meg med min tolv år gamle son i møtet med boka. Vi les side for side, inni oss og utan eit ord, slik vi plar, og det er uunngåeleg at relasjonane på sidene speglar seg i vår eigen. Det er klart det gjer vondt. Kva skulle vi ha gjort, om dette skjedde oss? Kva kan vi gjere, om dette skjer med nokon vi kjenner, ein venn eller kollega, nokon i klassen? Akkurat det hadde vi ikkje tenkt på den onsdagsettermiddagen, hadde det ikkje vore for Jeg husker ikke …. Historier om demens.» Øyvind Vågnes, Empirix

"Anders N. Kvammen imponerer igjen ... Han treffer en nerve i de såre beskrivelsene av glemsel, den dementes frustrasjon rundt det som en gang var rutineoppgaver, hverdagslige konfrontasjoner mellom den syke og de nære og pårørendes emosjonelle bearbeidelse av sykdom, et annerledes familieliv og en usikker fremtid. Kvammen setter møter mellom mennesker i sentrum, og i boken gjør han det på en særdeles rørende måte. Replikkene er troverdige og bringer handlingen fremover samtidig som Kvammen sår frø med fakta om demenssykdom og sykdomsforløp uten at det virker påtatt. ... Hver fortellinga har fått sin palett, og det gir ekstra dybde til karakterer og historie. ... en tegneseriebok som har mye å by på. ... Anbefalt!"  Kristian Hellesund, Sydvesten

 Anders N. Kvammen (f. 1985) er tegneserieskaper fra Oslo. For sin debutbok Ungdomsskolen (2016) fikk Kvammen Brageprisen og ble også nominert til Nordisk råds pris. Ungdomsskolen er oversatt til russisk og polsk, og den norske utgaven trykkes nå i sitt 4. opplag, og blir teaterforestilling i september 2021.  I 2020 utga Kvammen tegneserieromanen Jobb, boka fikk strålende anmeldelser og var på flere Årets beste bøker-lister.